Tunikater er trolig verdens mest klimasmarte proteinkilde, med et CO₂-fotavtrykk som knapt vil være synlig hvis du medregner den positive effekten selve kultiveringen har for vannkvaliteten i fjorden. 

Før et eventuelt ekstra fratrekk for dette, ligger tunikater fortsatt på kun 0,8 Kg. CO2-ekvivalenter per kg. protein. (dvs. per kg. kjøtt vil det være enda lavere).

Tunikatdyrking krever altså ingen innsatsmidler eller gjødsling, intet fôr eller substrat, ingen vanning – bare riktig kompetanse og utstyr til å kunne gjøre dette lønnsomt nok i stor skala.

Når tunikatene vokser i vann, livnærer de seg utelukkende på plankton. Dette bidrar i sin tur til å fjerne overskuddsnitrogen fra blant annet avrenning fra jordbruket. Mindre konsentrasjon av plankton fjerner såkalt «eutrofiering» og gjør oksygennivået i vannet bedre. På den måten kan vi si at de bidrar til å filtrere vannet for overskuddsnitrogen. 

Norske miljøorganisasjoner har allerede tatt til orde for å aktivt dyrke tunikater, i Oslofjorden, ene og alene for å fjerne nitrogen på en naturlig måte. Det er et bra initiativ som vi heier på. 

Hvis vi i tillegg kan høste og bruke tunikatene til noe (for eksempel produsere mat eller fôr), kan vi oppfylle FNs tre dimensjoner for bærekraftig utvikling. Dette inkluderer økonomisk bærekraft, som i praksis betyr verdiskaping og nye, «grønne» arbeidsplasser innenfor havbruksnæringen.

En annen stor fordel med tunikater er at de ikke deler egenskapene til blåskjell og andre muslinger, som i perioder kan inneholde betydelige mengder giftstoffer. Tunikatenes oppbygning og korte vekstsyklus bidrar til å begrense såkalt «bioakkumulering» av slike skadelige stoffer.